Dispensational Realtionships.

Dette er et resyme av Charles F. Bakers bok med denne tittelen. Det betyr: Tidsperiodiske Relasjoner. Jeg setter mine kommentarer i parantes.

 

1. Ordet "tidshusholdning" finner vi i 1.Kor.9,17, Ef.1,10, 3,2, 3,9, Kol.1,25 og 1.Tim.1,4. Det kommer at det greske ordet "oikonomia", som består av to ord, og det er "oikos", som betyr "husholdning" og "nomos", som betyr "lov". Det betyr "de lovene som gjelder i en husholdning".

2. (Ordene "chronos", som betyr "tiden som går" og "kairos", som betyr "tidens kvalitet) gir også uttrykk for tidshushodningene og tidsperiodene.)

3. Det er forskjell på en tidsperiode og en tidshusholdning. Det første angår tidsperiodens lengde. Det andre angår de åndelige regler som eksisterer i tidshusholdningen.)

4. Det er mange Bibel-tolkere som er imot at vi deler Bibelens innhold inn i tidsperioder og tidshusholdninger, men for at vi skal forstå Guds ord rett, er det nødvendig med denne inndelingen. Gud handler ulikt i de forskjellige tidsperiodene.

5. Det var ingen skreven lov i verden før Moseloven kom. Synden blir ikke tilregnet hvor der ikke er noen skriftlig lov. (Rom.5,13.) (Dette gjaldt overtredelser av de spesielle budene i Loven. Det gjaldt ikke den synden som skyldtes at menneskene brøt det som Paulus kalte for "lovens gjerning" (Rom.2,15.), og som er nedlagt i ethvert menneske.)

6. Loven ble lagt til de løftene som Abraham fikk av Gud. (Gal.3,17.)

7. (I Lovens periode hadde man både løfter (nåde) og lov. Det var det første som frelste jødene, men frelsen (troen) måtte TESTES ved hjelp av Loven. Loven ble ikke lagt til løftene, for å frelse et menneske, men for å vise at synden ble større. Der hvor synden ble stor, ble nåden enda større. (Rom.5,20.))

8. Når vi kommer til Paulus, får vi en helt ny tidsperiode som ikke var kjent i G.T. Det er den frie nådens tidsperiode.

9. Det forholdet at Gud forandrer sine regler i frelseshistorien, er en kjent sak. (Vi kan f.eks se på reglene for mat, reglene for avstraffelse av hor og reglene for dyreofringer.)

10. (Vi kan regne med følgende tidsperioder, og det er:
    a) Tidsperioden fra Adam og fram til Abraham.

b) Tidsperioden fra Abraham og fram til Moses.

c) Tidsperioden fra Moses og fram til døperen Johannes.

d) Tidsperioden fra døperen Johannes og til Paulus. (Fra Paulus (år 40) og fram til år 70 blir både Rikets evangelium og Paulus sitt nye evangelium forkynt. Denne tiden var en overgangstid.)

d) Tidsperioden fra Paulus og fram til Jesu gjenkomst.

e) Tidsperioden for Jesu styre.

f) Tidsperioden i "tidenes fylde". (Ef.1,10.))

11. Vi må lære oss å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.)

12. De forskjellige prinsippene i husholdningene kan gå igjen i flere tidsperioder.

13. Ordet "samvittighet" (gr.synedesis) forekommer ikke i G.T. Ordet "hjerte" erstatter dette ordet. "Men deretter slo hjertet (samvittigheten) David, fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe." (1.Sam.24,6)

14. (Ordet "samvittighet" betyr at "en vet noe sammen med seg selv". Det er Guds regler som er lagt ned i menneskenes hjerter. Det kan være skrevne og uskrevne regler.)

15. Det var bare jødene som var forpliktet på Loven. (Rom.2,14.)

16. På grunn av at vi har tro, er vi Abrahams barn, men vi er ikke i dag velsignet gjennom de løftene som Gud gav til Abrahams ættlinger (den jødiske nasjonen), men gjennom de løftene som er knyttet til Jesus. (Han er "Abrahams ætt" eller "kvinnens sæd". (1.Mos.3,15, 12,3 og Es.7,14 og 9,6.) (Gal.3,16.))

17. Loven ble lagt til for overtredelsenes skyld inntil Kristus. "Hva skulle da Loven til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld INNTIL DEN ÆTT (KRISTUS) KOM, som løftet gjaldt,..." (Gal.3,19.)

18. (Loven var jødenes tuktemester INNTIL Kristus, men etter at troen var kommet, var jødene ikke lenger under tuktemesteren. (Gal.3,24-25.) På samme måten som hedningene tjente jødene Gud i "Åndens nye vesen" (Rom.7,6.). Loven hadde utspilt sin rolle som tuktemester, men til tross for det så var de jødene, som hørte med til den messianske forsamlingen, forpliktet på Jesu undervisning i vandringen som troende. I den messianske forsamlingen ble troen TESTET PÅ JESU UNDERVISNING.)

19. Det var på Golgata at Loven ble oppfylt for jødene. Jesus tok på seg Lovens forbannelse for jødene. (Gal.3,13.), men jødene var ikke klar over at det var kommet en NY TIDSPERIODE MED JESUS. De holdt fortsatt fast på Loven. "Da de (de messianske jødene i Jerusalem) hørte det, priste de Gud (over at hedningene ble frelst), og så sa de til ham (Paulus) Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og ALLE ER NIDKJÆRE FOR LOVEN." (Ap.gj.21,20.)

20. Den messianske forsamlingen hadde den samme tro som hedningene hadde. Begge gruppene ble frelst på den samme måten. Peter uttalte følgende på apostelmøtet i Jerusalem: "Men ved den Herre Jesu Kristi nåde tror vi at vi (jødene) blir frelst på samme måte som de (hedningene)." (Ap.gj.15,11.)

21. Jesus tok også på seg all verdens synd på Golgata.

22. Den nye tidsperioden begynte verken på Golgata eller på pinsefestens dag. Begge disse dagene var løfter som Gud hadde gitt til jødene. (Jer.31,31-34 og Es.53.) (Den begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus.)

23. De som hevder det ultra-dispensajonalistiske synet, mener at den nye tidsperioden først begynte etter Ap.gj.28,28. Dette betyr da at de brevene som Paulus skrev før sine fangenskap, ikke tilhører det kristne legemet, men Israel. Dette er ikke rett.

24. (Den nye tidsperioden begynte med Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus. (Ap.gj.9,1-22.) Paulus var det første medlemmet av den kristne forsamlingen.)

25. Det greske ordet "aion", som betyr "tidsalder", viser også at vi deler opp frelseshistorien i perioder. Dette ordet forekommer ofte i N.T., men det blir dessverre ofte galt oversatt med "evighet" eller "verden". Dette fører til at innholdet i Guds ord blir tåkelagt for oss.

26. N.T. regner med følgende tidsaldere:

a) Gud har skapt tidsaldrene (Hebr.1,2.)

2. "før tidsaldrene". (1.Kor.2,7.)

3. "Den nåværende onde tidsalderen". (Gal.1,4.)

4. "Den kommende tidsalderen". (Hebr.6,5.)

5. "De kommende tidsaldere". (Ef.2,7.)

6. Satan er kalt for "denne tidsalderens gud". (2.Kor.4,4.)

27. Tidsperiodene slutter, men det gjør ikke tiden.

28. De to viktigste elementene ved det profetiske ordet er:

a) Kristi lidelser.

b) Herlighetene deretter. (1.Pet.1,11.)

29. Da jødene ikke ville ta imot disse to tilbudene, ble den profetiske klokken for Israel stoppet, og vi fikk den nye tidsperioden. Den begynner ikke å gå igjen før etter menighetens bortrykkelse.

30. Profetene profeterte om det som skulle skje. I dag er den profetiske gaven byttet ut med "det å tale profetisk". Den som taler profetisk "taler for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst." (1.Kor.14,3.)

31. I dag er det ingen forskjell på jøder og hedninger. Han er rik nok for alle som påkaller ham. (Rom.10,12-13.)

32. Ordet "evangelium" er å gresk "evangelion". Det betyr "godt budskap". Det er brukt 77 ganger i N.T.

33. I hver tidsperiode har Gud gode nyheter for sitt folk. Gud vil at alle skal bli frelst og komme til erkjennelse om sannheten.

34. Allerede før pinsefestens dag var Sakarias fylt med Den Hellige Ånd. (Luk.1,19.)

35. Rikets evangelium var profetert i Tanach. Det gikk blant annet ut på:

a) Forlatelse for syndene. (Luk.1,77.)

b) Frelse fra Israels fiender. (Luk.1,71.)

c) Messias komme. (Luk.1,69.)

d) Frelse fra sykdommer og plager.

36. Dette var basert på Jesu død og oppstandelse.

37. Det evangeliet som Paulus forkynte, hadde ikke løfter om nasjonal og fysisk helbredelse, slik som Rikets evangelium hadde det.

38. Evangeliet om Riket inneholdt er rekke TEGN, som vi ikke har i vår tid. "Og DISSE TEGN skal følge dem som tror:

a) De skal drive ut onde ånder.

b) De skal tale med nye tunger.

c) De skal ta slanger i hendene.

d) Dersom de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem.

2. På syke skal de legge sine hender, og DE SKAL BLI FRISKE." (Mark.16,17-18.)

39. Dette skjer bare sporadisk i vår tid. (Når skal vi begynne å forstå at dette ikke angår vår tidsperiode, men det angår Riket for Israel.)

40. (Det var en svensk kirkeleder som ble utfordret på dette med å drikke gift. Han ville ikke gjøre det, for han ville ikke utfordre Gud. Dette var ikke noe godt svar, for dersom en bruker Guds ord rett, utfordrer en ikke Gud, men en bruker Guds ord og prøver Guds løfter.

Det var bra at han ikke gjorde det, for dersom han hadde drukket giften, så hadde han sikkert kommet til å dø, for dette Skrift-ordet gjelder ikke i vår tid.)

41. I vår tid har vi ikke disse løftene om et langt liv, frihet fra sykdom og ytre tegn. (Rom.8,23, 1.Tim.5,23 og 2.Tim.4,20.)

42. (Paulus gjorde også sporadisk de samme tegn som apostlene gjorde. "ved TEGNS og UNDERES KRAFT, ved Åndens kraft, så at jeg fra Jerusalem og rundt omkring like til Illyria har fullt kunngjort Kristi evangelium." (Rom.15,19.)

"En APOSTELS TEGN (ordet står i flertall) ble i alle fall gjort blant dere med all utholdenhet, både med tegn og under og kraftige gjerninger." (2.Kor.12,12.)

43. De undergjerningene som Paulus gjorde, hadde følgende siktemål:

1. De skulle etablere den kristne menigheten på nye steder.

2. De hører med til den kristne menighets budskap.

3. De skulle vise jødene at det budskapet som han hadde, var fra Gud.

4. De skulle gjøre jødene sjalu når de så at Gud virket blant hedningene. (Rom.11,11 og 14.)

44) Paulus hadde ikke denne kraften til å helbrede hele tiden. Det hadde apostlene. Han hadde også selv en "torn i kjødet" eller "en Satans engel" i sitt legeme eller i sitt kjød (onde natur). Han bad Herren 3 ganger om at Han måtte fjerne dette, men det ønsket ikke Herren. Han sa til Paulus: "Min nåde er nok for deg." (2.Kor.12,7-10.)

44. Løftet om kongedømmet går tilbake til 2.Sam.7.

45. I Brevet til Galaterne 2,7-9 blir Rikets evangelium kalt for "omskjærelsens evangelium". Selve navnet går tilbake til Guds pakt med Abraham i 1.Mos.17,1-14, hvor tegnet på denne pakten var omskjærelsen.

46. Abraham ble frelst da han hadde forhud. "Og Abram trodde Herren, og han regnet ham det til rettferdighet." (1.Mos.15,6.) Prinsippet om den frie nåden går tilbake til Abraham, før han ble omskåret. Omskjærelsen kom inn både som et TEGN på pakten mellom Gud og Abraham og som en TEST på Abrahams tro. Den som ikke ble omskåret, den måtte late livet. (1.Mos.17,10-14.)

Omskjærelsen var også et SEGL på den tro som Abraham hadde før han ble omskåret, slik at han kunne være den åndelige far til både de uomskårne som tror og de omskårne som tror på Jesus. (Rom.4,11-12.)

47. Alle de troende i gammel-testamentlig tid ble frelst av nåde ved tro, men de ble testet på sin tro ved at Gud påla dem forskjellige krav, som de skulle utføre. Dersom de ikke utførte påbudene, stod de i ferd med å falle ut av nåden. "VED TRO bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den (ved troen) fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver (offer), og ved den (ved troen) taler han (Abel) ennå etter sin død." (hHbr.1,4.)

48. (Til og med David, som levde under Lovens tidsperiode, kjente til dette prinsippet at et menneske ble frelst av nåde alene. "Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de viss overtredelser er forlatt, og viss synder er skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd." (Rom.4,6-8.) David taler her om Guds rettferdighet og ikke menneskets egen rettferdighet.

49. Slik var det også med Jesu og apostlenes forkynnelse. De krevde både tro og gjerninger. (Paulus kom med et HELT NYTT BUDSKAP, og det var det forholdet at frelsen utelukkende var basert på NÅDEN. Vi kaller denne tidsperioden, for den frie nådens tidsperiode.)

50. Jesu forsoning er basis for all frelse. (Rom.5,18-19.) Forsoningen var forutsagt i Tanach (Es.53 og Salme 22), men den hadde kommet bort i fortolkningen av Guds ord. Ikke engang apostlene kjente til Jesu forsoning på

51. korset. Det var Paulus som først prediket den store betydningen som KORSET hadde.

52. Apostlene forstod også dette etter hvert. "Og han er en soning fOR våre synder. Dog ikke bare for våre, men og for hele verdens." (1.Joh.2,2.)

53. Paulus sitt evangelium er basert på Jesu død og oppstandelse. Det går tilbake til Adam og gjelder alle mennesker.

54. Paulus talte ofte om nåden og Loven som motsetninger.

55. Apostlene levde under Loven (eller Jesu undervisning) hele sitt liv. De visste at det var troen på Jesus som frelse dem. Peter uttalte: "Og det er ikke frelse i noen annen. Det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst."(Ap.gj.4,12.)

56. Vi må skille mellom LOVEN SOM FRELSESVEI og som en TEST på at troen er til stede.

57. (Apostlene kjente til en del av Paulus sitt budskap allerede i året 40 da han besøkte Jerusalem etter sitt 3-årige opphold i Arabia. På apostelmøtet i året 50 la han frem sitt budskap for apostlene. De hadde ingen innvendinger mot det. "... Gud gjør ikke forskjell på folk. De som gjaldt mest (apostlene), påla meg intet videre." (Gal.2,6.)

58. I Paulus sitt budskap er hele Loven- også de 10 budene- lagt til side for de troende i DERES FORHOLD TIL GUD. Bokstaven slår i hjel, men det er Ånden som gjør levende. "som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd, for BOKSTAVEN SLÅR I HJEL, men ÅNDEN GJØR LEVENDE. (2.Kor.3,6.)

59. De 10 bud blir videre kalt for "dødens tjeneste" og "fordømmelsens tjeneste". (2.Kor.3,7 og 9.)

60. Grunnen til at hele Loven var satt til side for den kristne menigheten, var at Jesu oppfylte alle Lovens krav på Golgata. (Rom.10,4.)

61. Når et menneske er død, så er det løst fra Loven. "men nå er vi (jødene) løst fra Loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i ÅNDENS NYE VESEN og ikke i BOKSTAVENS GAMLE VESEN." (Rom.7,6.)

62. Fordi den troende er en "ny skapning", behøver han ikke de 10 bud for å lyde Gud. (I vår tid er det Guds nåde som regulerer forholdet mellom den troende og Gud. "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den OPPTUKTER OSS TIL Å FORNEKTE UGUDELIGHET og DE VERDSLIGE LYSTER og LEVE TUKTIG og RETTFERDIG og GUDFRYKTIG i den nåværende tidsalderen." (Titus 2,11-12.)

63. Når vi leser de jødiske Skriftene, ser vi at Jesu lov og budene fortsatt regulerte forholdet mellom Gud og de troende. Dette kommer spesielt godt til uttrykk i misjonsbefalingen i Mat.28,18-20 og i Jakobs brev. "og lærer dem (hedningene) å HOLDE ALT DET SOM JEG HAR BEFALT DERE,..." (MAT.28,20.)

Jesus stilte KRAV til jødene for at de skulle bli frelst. I følge denne misjonsbefalingen skulle jødene lære dette videre til de hedningene som kom til tro på Jesus. Denne misjonsbefalingen angår ikke den kristne menighet, men den angår jødene og hedningene i 1000 års-riket. Vi skal ikke undervise den kristne menighet om de krav som Jesus stilte til jødene og til hedningene. (Se min bok: Kristendommenes Jødisk Røtter. Kapittel: Jesu undervisning.)

"For likesom legemet er dødt uten ånd (livsgnisten), så er og troen død uten gjerninger." (Jakob.2,26.)

Dette betyr at troen ble svekket dersom ikke de messianske jødene holdt troen ved like ved gode gjerninger. Dette kunne være både Lovens gjerninger og ellers gode gjerninger.

64) Det var Den Hellige Ånd eller Jesus, som var i dem, som bevirket at de gjorde disse gode gjerningene. "Han (Jesus) gjør dere fullt dyktige til ALL GOD GJERNING, så dere kan gjøre hans vilje, i det han virker i dere det som tekkes ham, ved Jesus Kristus. Ham være æren i tidsaldrenes tidsaldere. Amen." (Hebr.13,21.)

65. Denne undervisningen vil en ikke finne hos Paulus. Han sier at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

66. Det er Den Hellige Ånd som er i oss, som bevirker at vi blir bevart som troende. Denne bevarelsen går ikke gjennom gode gjerninger. "For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag." (Fil.2,13.)

67. Når skal de troende begynne å forstå at det er forskjell på Jesu og apostlenes sin forkynnelse og på Paulus sin forkynnelse?)

 

Det er følgende forskjeller på Israel og menigheten:

1. Israel er en nasjon. Menigheten er en organisme.

2. Israel har pakter med Gud. Menigheten har ingen pakter. Den har hemmeligheter som var skjult "i og hos Gud fra tidsalderlige tider". (Ef.3,9.)

3. Israel har en jordisk kallelse. Menigheten har en himmelsk kallelse.

4. Israel venter på Jesus som konge og frelser. Menigheten venter på Jesus som frelser.

5. Israel har et annet åndelige program enn menigheten. Begge er frelst av nåde, men Israel må bli TESTET på sin tro. Denne testen er knyttet til Jesu og apostlenes undervisning. Menigheten blir ikke testet på sin tro. Den er frelst av nåde alene- uten gjerninger. Ved Jesu domstol i himmelen, blir den også testet på sine gjerninger, men dette angår ikke frelsen, men det angår nådelønnen. (1.Kor.3,10-15.)

6. Israel er forbundet med det profetiske ordet. Menigheten er en hemmelighet. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: En sammenligning mellom Israel og den kristne menighet.)

Både budene og forskriftene er satt til side for menigheten i dets forhold til Gud. (Ef.2,14-15 og Kol.2,14-22.) (Det forholdet at vi behøver budene og en del av forskriftene i vårt forhold til nesten og samfunnet, det er en annen sak.)

Nattverden gjelder også for menigheten, for den er nevnt i Det første brevet til Korintierne, kapitlene 10 og 11.)

De store tegnene i frelseshistorien er for Israel. Gud handler med jødene ved HJELP AV TEGN. Jødene KREVDE TEGN, mens grekerne søkte etter visdom. (1.Kor.1,22.)

(Jesus gjorde sitt FØRSTE TEGN da han gjorde vatn til vin i bryllupet i Kana. (Joh.1,11.)

Jødene spurte også Jesus HVILKET TEGN han ville vise dem, siden han renset templet. (Joh.2,18.))

TUNGETALEN ER ET TEGN FOR ISRAEL. "Det er skrevet i Loven: Ved folk med fremmed tungemål og ved fremmedes lepper vil jeg tale til DETTE FOLK, og enda skal de ikke høre på meg, sier Herren. Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro (jødene). Den profetiske tale derimot er ikke for de vantro, men for de troende." (1.Kor.14,22.)

Opp gjennom Israel historie har Gud handlet med jødene ved store undergjerninger. Dette er tegn for jødene at de er Guds folk, og at det er Gud som handler.

Ordet "tegn" (gr.semeion) forekommer 73 ganger i Bibelen. Hos Paulus forekommer dette ordet bare 4 ganger (Rom 4,11, 1.Kor.1,22, 2.Kor.12,12 og 14,22.) Det er bare i 2.Kor.12,12 at dette ordet angår Paulus. I de andre tilfellene går det på Israel.

Mange kristne hevder at dersom de troende hadde vært mer åndelige og hadde hatt mer tro, så hadde vi hatt flere store undergjerninger i vår tid. Dette kan være delvis rett, men det helt rette svaret er at den tidsperioden, som vi lever i, er ikke basert på under og tegn, slik som Rikets tidsperiode er det.

De store tegnene eksisterer ikke i dag, for de angår Israel.

Forfatteren sammenligner den oppsummeringen av de embetene og de nådegavene som står i 1.Kor.12,28-30 med det som står i Efeserne 4,11, og mener at det som ikke blir gjengitt i Ef.4,11, ikke angår menighetens tid. Følgende nådegaver gjelder derfor ikke menighetens tid: Kraftige gjerninger, nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre og tungetalen.

(Jeg er meget uenig i denne vurderingen. Det som står om embetene, tjenestene og nådegavene i Paulus sine brever, gjelder den kristne menigheten. Etter min vurdering er forfatteren altfor skeptisk til under og tegn i vår tid.)

 

Det er blitt brukt følgende argumenter mot dispensasjonalismen:

1. Den skiller de forskjellige kirkesamfunnene fra hverandre.

2. Den er ikke åndelig, men den er altfor teknisk.

3. Den berøver de troende for store deler av Skriften.

4. Den er beslektet med den liberale teologi, som setter til side store deler av Guds ord.

5. Den er en ny oppfinnelse, som kom med menn som Darby, Scofield og Bullinger. (Jeg har ikke tatt med motargumentene her, men mener selv at vi må dele opp Bibelen i tidsperioder, for å få den FULLE FORSTÅELSEN av Bibelens innhold. Paulus var den som kom med en helt ny tidshusholdning, som skiller seg fra den jødiske tidshusholdningen, som begynte med Abraham.)

65. I den messianske jødedommen var gjerningene et UTTRYKK FOR TROEN. Troen måtte TESTES. Det er det samme som TROENS LYDIGHET eller TROENS GJERNINGER. Det kan være dåp eller forskjellige lov-påbud.

Det kom en NY TID med Paulus. "Men NÅ er Guds rettferdighet, som Loven og profetene vitner om, åpenbart UTEN LOVEN. Det vil si: Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle (både jøder og hedninger) og over alle som tror." (Rom.3,21-22.)

Da jødene forkastet Jesus, hadde hele verden forkastet Gud. Hedningene forkastet Ham på et tidligere tidspunkt. Dommen over dette kom ved Babels forvirring og folkeslagenes atspredelse. Ingen hadde derfor noe krav på Guds frelse lenger. "for Gud har overgitt dem alle (både hedninger og jøder) til ulydighet for at han kunne miskunne seg over dem alle. " (Rom.11,32.)

Da alt håp var ute for menneskene, så gjorde Gud noe HELT NYTT, for å frelse menneskene. Han innførte en ny tidsperiode, der han LIKESTILTE JØDER og HEDNINGER I ETT LEGEME. Han begynte på nytt igjen. Det er "hemmelighetene" eller "evangeliet om Kristi uransakelige rikdom." (Ef.3,8.)

I vår tid er vi HELT FRI fra kravene i Loven eller i Jesu undevisning. I vårt nye liv er vi død fra Loven. Vi vandrer i Åndens nye liv elle ri Åndens nye vesen. I og med at vi er død fra både Loven og synden, skal vi også rekne med dette. Vi har ikledd oss Jesus. Det er han som lever det nye livet i oss. "Jeg er korsfestet med (sammen med) Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det livet jeg nå lever i kjødet (i legemet), det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg." (Gal.2,20.)

Den som vandrer i Ånden, skal ikke fullbyrde kjødets begjæringer. (Gal.5,16.)

Kjødet skal ikke ha noe krav på oss, for det er korfestet sammen med Jesus. "da vi jo vet dette at vårt gamle menneske (kjødet) ble korsfestet med ham for at syndelegemet (kjødet) skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden." (Rom.6,6.) (Alt var kjød før vi ble omvendt.)

"Men de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer." (Gal.5,24.) (I og med at kjødet er korsfestet, har vi også mulighet til å ha seier over synd.)

Den Hellige Ånd peker ikke på Loven og budene i vårt nye liv, men det gjør den i den messianske jødedommen. "Min Ånd vil jeg gi innen i dere, og jeg vil gjøre at dere FØLGER MINE BUD og HOLDER MINE LOVER og GJØR ETTER DEM." (Esek.36,27.)

 

 

Tingvoll den 11-6-04.

 

Oskar Edin Indergaard.